Stillheten vi ikke tåler

Psykedelika avdekker ikke først og fremst nye behandlingsmuligheter, men en grunnleggende svakhet i vårt helsevesen: mangelen på rom for stillhet, langsomhet og ikke-handling.  

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 8. november 2025

Det norske helsevesenet er bygget på én grunnpilar: handling. Diagnose, tiltak, oppfølging, protokoller og rapporter. Systemet fungerer best når man kan måle, kontrollere og behandle. Det er slik moderne medisin er organisert – og det er slik vi har lært å forstå helse.

Men det finnes erfaringer og bevissthetstilstander som ikke lar seg behandle på den måten. De kan ikke fikses. De kan ikke styres. De kan ikke tvinges inn i et skjema. Reiser med bevissthetsendrende substanser – som psilocybin – er en av disse kategoriene. Og det er her utfordringene starter.

For i kjernen av psykedelikabruk ligger et annet prinsipp enn handling: ikke-handling.

Det er et ord mange av oss knapt har et forhold til. Likevel er det selve fundamentet som avgjør om en psykedelisk opplevelse blir trygg, meningsfull og helbredende i seg selv – eller kaotisk, skremmende og retraumatiserende med krav om ytterligere behandling i ettertid.

Hva er ikke-handling?

Ikke-handling er ikke passivitet. Det er ikke likegyldighet. Det er ikke å “gjøre ingenting”.

Det er evnen til å tåle at ingenting kan gjøres. Å tåle stillhet. Å tåle uvisshet.
Å tåle tap av kontroll uten å prøve å hente den tilbake.

I psykologiens språk kaller vi det affektbæreevne: kapasiteten til å romme sterke følelser uten å kjempe mot dem.

I hverdagslige ord er det dette:

– Når du er redd, men lar frykten være der.
– Når du er urolig, men ikke flytter deg fra stolen.
– Når alt i deg vil handle, men du blir sittende stille.
– Når du er alene med deg selv, og det ikke føles farlig.

Mennesker som har denne kapasiteten, kan møte sterke indre opplevelser uten å miste seg selv. Mennesker som ikke har den, vil ofte forsøke å gripe kontroll, og nettopp det gjør sterke opplevelser panikkartet og vanskelige å bære.

Kort sagt: Når en person møter frykt på psilocybin, er det ikke intervensjonen som hjelper, men evnen til å bli i følelsen uten å flykte.

Hvorfor ikke-handling er avgjørende for psykedelika

Psykedelika gjør én ting som helsevesenet ikke er trent for: som ikke-spesifikke forsterkere fjerner de kontroll. Ikke bare motorisk kontroll, men kontroll over tankemønstre, følelser og fortolkning av virkeligheten.

Når den vanlige fortolkningen av verden løsner, står man igjen med et åpent indre rom. Det er sårbart. Det er sterkt. Og det kan være dypt helbredende – men bare hvis man ikke forsøker å gripe inn, forklare eller stoppe det som skjer.

Forskningen leder i den retningen: de som prøver å kontrollere opplevelsen, får oftere negative reaksjoner. De som lar det som skjer skje – uten å handle – får best utbytte.

Derfor krever trygg psykedelisk bruk en menneskelig kvalitet som er svært sjelden i vår kultur: evnen til å stå i indre kaos uten å ville bort fra det.

Det er ikke noe man får på blå resept.

Hvorfor dette kolliderer med helsevesenet

Det norske helsevesenet er i stor grad ikke bygget for stillhet, langsomhet og ikke-handling.

Det er bygget for:

– mål og tiltak
– progresjon og evaluering
– protokoller og prosedyrer
– konsultrasjoner på 20–45 minutter
– effektivitet og ansvarslinjer

Dette systemet fungerer glimrende for brudd, infeksjoner, blodtrykk og depresjonsbehandling. Det fungerer dårlig, og til tider problematisk, for erfaringer der det viktigste er å ikke gjøre noe.

I helsevesenet er stillhet, ikke-handling et tegn på at prosessen må korrigeres. I en psykedelisk prosess er det selve terapien.

Hvis psykedelika integreres i det norske helsevesenet uten en radikal endring i praksis, vil vi få tre problemer:

1. Opplevelsen blir overstyrt

I rom der stillhet, langsomhet og indre arbeid nedenfra og opp er nødvendig, er helsepersonell opplært til å gripe inn raskt og effektivt ovenfra og ned. De skal diagnosisere, forklare, behandle, trøste, vurdere risiko og korrigere kurs.

Men psykedelika tåler ikke “innblanding" ovenfra og ned. For mye intervensjon skaper uro. For mye intervensjon øker frykten i systemet. 

Det er en strukturell kollisjon.

2. Pasienten blir passiv

Hele pasientrollen i Norge er bygget på at noen andre skal hjelpe deg. Du er mottaker av tjenester.

Men psykedeliske erfaringer krever det motsatte: å møte seg selv i sårbarhet uten å lene seg på et system som lover å fikse alt. Når kontrollen løsner, kan ingen hjelpe deg – bare være vitne.

Dette bryter med pasientrollen så sterkt at det i seg selv skaper risiko.

3. Systemet tåler ikke langsomhet

En psykedelisk prosess med psilocybin varer gjerne 6–8 timer. Den viktigste delen er ofte når ingenting skjer.

I helsevesenet er “ingenting skjer” et tegn på feilbehandling. For psykedelika er “ingenting skjer” selve terapien.

Det er to verdensforståelser som ikke passer sammen.

Det blir som å sette et frø som spirer best i vill skog inn på betonggulvet i en halvmørk fabrikkhall.

Norge er ikke forberedt

Det er ingen kritikk av helsepersonell. Norge har et solid og kompetent fagmiljø. Men systemene de jobber i er bygd for helt andre problemer enn de psykedelika eventuelt skal håndtere.

Vi så det under pandemien: store deler av befolkningen fikk det vanskelig da verden ble stille. Ikke-handling er en ferdighet de fleste av oss aldri har lært – og i vår tid er den kanskje mer fraværende enn noen gang.

Hvordan skal vi da møte bevissthetsendrende substanser som aktivt krever det?

Noe viktig må få leve utenfor systemet

Det er lite som tyder på at psykedelika vil forbli utenfor det norske helsevesenet. Over tid vil også psilocybin bli tatt i bruk der – regulert, standardisert og innpasset i eksisterende strukturer.

Men historien viser noe annet enn det mange håper på: Når psykedelika praktiseres ovenfra og ned, innenfor systemer preget av kontroll, maktubalansen og intervensjon, mister de gradvis det som gjør dem virksomme. De blir noe annet enn det de er.

Psykedeliske erfaringer lar seg ikke optimalisere, effektivisere eller eies av institusjoner. De krever likeverd, tillit, stillhet og frivillig overgivelse – kvaliteter som i de aller fleste tilfeller ikke kan pålegges ovenfra. Når slike prosesser forsøkes presset inn i hierarkiske systemer, oppstår frykt, overstyring og til slutt sammenbrudd. Det har skjedd før. Det vil skje igjen.

Dette betyr ikke at psykedelika er farlig. Det betyr at rammene kan være det.

Hvis Norge ønsker å møte psykedelika på en ansvarlig måte, må vi erkjenne én grunnleggende realitet: Disse substansene har overlevd historisk bare der de har fått vokse nedenfra og opp – i fellesskap, tradisjoner og relasjoner der makt er distribuert, ikke konsentrert.

Spørsmålet er derfor ikke om helsevesenet kan ta i bruk psilocybin. Spørsmålet er om et samfunn tør å gi rom for praksiser som ikke kan kontrolleres – og om vi er villige til å la noe viktig eksistere utenfor systemene våre.

For kanskje er det nettopp der – i det rommet vi ikke styrer – at det mest helbredende skjer.


Kilder: 

Roseman, L. et al. (2019). Emotional breakthrough and psychedelics: Validation of the Emotional Breakthrough Inventory. Journal of Psychopharmacology.

Haijen, E. C. H. M. et al. (2018). Predicting Responses to Psychedelics: A Prospective Study. Frontiers in Pharmacology.

Wood, M. J., McAlpine, R. G. & Kamboj, S. K. (2024). Strategies for resolving challenging psychedelic experiences: insights from a mixed-method study. Scientific Reports.

Wolff, M. et al. (2020). Psychedelic therapy promotes lasting change from experiential avoidance to acceptance. Journal of Contextual Behavioral Science.

Hvem skal få sitte? Menneskelig kvalitet foran formell autoritet

Psilocybin handler ikke om grader på veggen, men om evnen til å være til stede.

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 2. september 2025

Hvem skal få sitte under en psilocybinreise – rørleggeren eller psykiateren? Spørsmålet er betegnende for et samfunn som ofte setter diplomer foran menneskelige kvaliteter.

Prosjekt Pvit hevder noe annet: Det som teller er ikke graden på veggen, men evnen til å være til stede. Likevektskvalitet – ro, balanse og omsorg – er nøkkelen til trygghet under en indre reise.

Formell utdanning kan gi kunnskap, men den garanterer verken empati, nærvær eller evne til å møte et menneske uten hierarkisk distanse. Psilocybin krever ikke makt, men likeverd.

Skal vi bygge trygge rammer for fremtidens bruk, må vi våge å sette menneskelig kvalitet foran formell autoritet.

Loven henger etter etikken

Hva er egentlig uetisk - å tie stille når mennesker allerede bruker psilocybin med få rammer, eller bidra til trygghet og kunnskap selv om loven henger etter? 

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 26. august 2025

Homofili var ulovlig i Norge frem til 1972. I dag virker det nesten uvirkelig at kjærlighet mellom to voksne mennesker kunne være straffbart. Men slik var virkeligheten. På 1960- og 70-tallet sto modige mennesker frem og sa: dette er ikke uetisk, dette er kjærlighet. De sto imot et samfunn som sa noe annet, og de fikk høre at de utfordret lov og moral. Ettertiden ser dem som de etiske pionerene de var.

Dette er et viktig bakteppe når noen i dag hevder at arbeidet med psilocybin er “uetisk” fordi stoffet er ulovlig. For det første er det et grunnleggende skille mellom lov og etikk. Loven forandrer seg med tid og kultur. Etikk handler om hvordan vi tar vare på mennesker her og nå.

For Prosjekt Pvit handler det etiske ansvaret om å se virkeligheten slik den er: mennesker bruker allerede psilocybin. Noen gjør det på trygge måter, mange gjør det ikke. Når myndighetene velger taushet, overlates mennesker til tilfeldighetene. Er det etisk forsvarlig? Eller er det mer etisk å bidra til trygghet, åpenhet og kunnskap – selv når loven henger etter?

Historien viser oss at loven ofte har vært på feil side av etikken. Kvinners stemmerett. Borgerrettigheter. Homofiles frigjøring. Listen er lang. Fellesnevneren er at de som gikk foran ble beskyldt for å være både ulovlige og uetiske. Ettertiden gir et annet svar: det var etisk nødvendig å stå opp.

Psilocybin er ikke et leketøy. Det er et kraftig verktøy som kan støtte mennesker i eksistensiell smerte, tap av håp, fastlåst sorg og dype kriser. Nettopp derfor trenger det rammer. Prosjekt Pvit bygger disse rammene: med fokus på trygghet, likeverd, etikk og ansvarlighet. Vi gjør ikke dette på tross av etikken. Vi gjør det fordi etikken krever det.

Så kan man spørre seg: hva vil ettertiden si? Var det uetisk å tie, eller var det etisk å åpne opp?

Norge – trygghetens bakside?

Norge er et av verdens tryggeste og mest stabile land. Denne tryggheten har mange fordeler – men den kan også gjøre oss mindre åpne for nye ideer og erfaringer som kan styrke psykisk helse og personlig utvikling.
 

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 22. mai 2025

Internasjonalt ser vi en økende forskningsinteresse for psilocybin – spesielt i behandling av depresjon og angst. Norge har valgt en forsiktig tilnærming, noe som kan være klokt i møte med ukjente fenomener. Samtidig er det verdt å spørre: Har vi blitt så varsomme at vi går glipp av nye muligheter? [mer]

Nytt rom for livskvalitet – hvorfor psilocybin bør få en lovlig plass utenfor helsevesenet

Skiftende perspektiver på livskvalitet åpner dørene for nye innovative muligheter i en tid preget av store endringer.

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 3. juni 2024

Den naturlige substansen psilocybin har tradisjonelt vist seg å være effektivt mot en rekke livsutfordringer som ofte faller utenfor det tradisjonelle helsevesenets område. Dette inkluderer eksistensielle kriser, tap av håp, fastlåst sorg, negativ grubling og generell angst. [mer]