Tanker
i bevegelse
Tanker
i bevegelse
Historie
Hvem får definere psykedelika?
Hver gang psykedelika har blitt introdusert ovenfra og ned i vestlige samfunn har det gått galt. Ikke fordi substansene er spesielt farlige, men fordi makten over definisjonen har vært det.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 15. desember 2025
Historien er tydelig. Da spanjolene møtte urbefolkningens plantekulturer i Sør-Amerika på 1500-tallet ble ritualer og sakramenter raskt omgjort til synd og kjetteri. Da meskalin kom inn i laboratoriene i Tyskland på 1920-tallet ble det redusert til et verktøy for å studere psykose. I USA på 1950- og 60-tallet ble psykedelika tatt i bruk av militæret, etterretningstjenester, psykiatri og akademiske eliter. De ble definert som verktøy for kontroll, påvirkning og behandling.
Resultatet var frykt, et sammenbrudd i ansvarlige rammer, og til slutt total kriminalisering. Senere har samme mønster gjentatt seg i mer sofistikerte former: Psykedelika pakkes inn i kliniske rammer, protokoller og ekspertstyrte modeller – og mister gradvis det som faktisk gjør dem virksomme. Sist så vi det i Oregon i USA.
Det avgjørende spørsmålet er ikke om psykedelika kan brukes i helsevesenet. Det er hvem som får definere hva de er.
Hvem får definere psykedelika
Når definisjonsmakten samles hos en liten elite – enten det er staten, akademia eller profesjonelle behandlingssystemer – snevres forståelsen inn. Erfaring blir til intervensjon. Overgivelse blir til symptomhåndtering. Stillhet blir tolket som risiko. Ikke-handling blir sett på som passivitet. Det relasjonelle, likeverdige og menneskelige forsvinner fordi det ikke lar seg standardisere.
Psykedelika overlever nedenfra
Psykedelika har overlevd i flere tusen år bare der de har blitt praktisert nedenfra og opp: i fellesskap, tradisjoner og relasjoner uten sterke maktubalanser. Der deltakerne ikke er pasienter, men mennesker. Der ingen eier opplevelsen. Der ingen later som de har kontroll.
Når rammene blir farligere enn stoffene
Når slike prosesser presses inn i hierarkiske systemer, skjer det samme hver gang: Frykt øker. Intervensjoner eskalerer. Ansvar skyves oppover. Til slutt kollapser tilliten – og substansene får skylden for problemer som egentlig ligger i rammene.
Dette betyr ikke at psykedelika er farlig. Det betyr at systemer kan være det.
Den egentlige risikoen
Hvis Norge nå står foran en ny fase i møte med psykedelika, bør vi lære av historien. Ikke ved å spørre hvordan vi kan kontrollere dem bedre, men ved å erkjenne at noe av det mest helbredende i menneskelivet ikke lar seg kontrollere i det hele tatt.
Kanskje er den største risikoen ikke at psykedelika brukes utenfor systemet – men at vi ikke tør å la noe viktig eksistere der.
Stillhet er ikke tomhet – det er rommet der indre arbeid skjer. Foto: Pixabay
Stillheten vi ikke tåler
Psykedelika avdekker ikke først og fremst nye behandlingsmuligheter, men en grunnleggende svakhet i vårt helsevesen: mangelen på rom for stillhet, langsomhet og ikke-handling.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 8. november 2025
Det norske helsevesenet er bygget på én grunnpilar: handling. Diagnose, tiltak, oppfølging, protokoller og rapporter. Systemet fungerer best når man kan måle, kontrollere og behandle. Det er slik moderne medisin er organisert – og det er slik vi har lært å forstå helse.
Men det finnes erfaringer og bevissthetstilstander som ikke lar seg behandle på den måten. De kan ikke fikses. De kan ikke styres. De kan ikke tvinges inn i et skjema. Reiser med bevissthetsendrende substanser – som psilocybin – er en av disse kategoriene. Og det er her utfordringene starter.
For i kjernen av psykedelikabruk ligger et annet prinsipp enn handling: ikke-handling.
Det er et ord mange av oss knapt har et forhold til. Likevel er det selve fundamentet som avgjør om en psykedelisk opplevelse blir trygg, meningsfull og helbredende i seg selv – eller kaotisk, skremmende og retraumatiserende med krav om ytterligere behandling i ettertid.
Hva er ikke-handling?
Ikke-handling er ikke passivitet. Det er ikke likegyldighet. Det er ikke å “gjøre ingenting”.
Det er evnen til å tåle at ingenting kan gjøres. Å tåle stillhet. Å tåle uvisshet.
Å tåle tap av kontroll uten å prøve å hente den tilbake.
I psykologiens språk kaller vi det affektbæreevne: kapasiteten til å romme sterke følelser uten å kjempe mot dem.
I hverdagslige ord er det dette:
– Når du er redd, men lar frykten være der.
– Når du er urolig, men ikke flytter deg fra stolen.
– Når alt i deg vil handle, men du blir sittende stille.
– Når du er alene med deg selv, og det ikke føles farlig.
Mennesker som har denne kapasiteten, kan møte sterke indre opplevelser uten å miste seg selv. Mennesker som ikke har den, vil ofte forsøke å gripe kontroll, og nettopp det gjør sterke opplevelser panikkartet og vanskelige å bære.
Kort sagt: Når en person møter frykt på psilocybin, er det ikke intervensjonen som hjelper, men evnen til å bli i følelsen uten å flykte.
Hvorfor ikke-handling er avgjørende for psykedelika
Psykedelika gjør én ting som helsevesenet ikke er trent for: som ikke-spesifikke forsterkere fjerner de kontroll. Ikke bare motorisk kontroll, men kontroll over tankemønstre, følelser og fortolkning av virkeligheten.
Når den vanlige fortolkningen av verden løsner, står man igjen med et åpent indre rom. Det er sårbart. Det er sterkt. Og det kan være dypt helbredende – men bare hvis man ikke forsøker å gripe inn, forklare eller stoppe det som skjer.
Forskningen leder i den retningen: de som prøver å kontrollere opplevelsen, får oftere negative reaksjoner. De som lar det som skjer skje – uten å handle – får best utbytte.
Derfor krever trygg psykedelisk bruk en menneskelig kvalitet som er svært sjelden i vår kultur: evnen til å stå i indre kaos uten å ville bort fra det.
Det er ikke noe man får på blå resept.
Hvorfor dette kolliderer med helsevesenet
Det norske helsevesenet er i stor grad ikke bygget for stillhet, langsomhet og ikke-handling.
Det er bygget for:
– mål og tiltak
– progresjon og evaluering
– protokoller og prosedyrer
– konsultrasjoner på 20–45 minutter
– effektivitet og ansvarslinjer
Dette systemet fungerer glimrende for brudd, infeksjoner, blodtrykk og depresjonsbehandling. Det fungerer dårlig, og til tider problematisk, for erfaringer der det viktigste er å ikke gjøre noe.
I helsevesenet er stillhet, ikke-handling et tegn på at prosessen må korrigeres. I en psykedelisk prosess er det selve terapien.
Hvis psykedelika integreres i det norske helsevesenet uten en radikal endring i praksis, vil vi få tre problemer:
1. Opplevelsen blir overstyrt
I rom der stillhet, langsomhet og indre arbeid nedenfra og opp er nødvendig, er helsepersonell opplært til å gripe inn raskt og effektivt ovenfra og ned. De skal diagnosisere, forklare, behandle, trøste, vurdere risiko og korrigere kurs.
Men psykedelika tåler ikke “innblanding" ovenfra og ned. For mye intervensjon skaper uro. For mye intervensjon øker frykten i systemet.
Det er en strukturell kollisjon.
2. Pasienten blir passiv
Hele pasientrollen i Norge er bygget på at noen andre skal hjelpe deg. Du er mottaker av tjenester.
Men psykedeliske erfaringer krever det motsatte: å møte seg selv i sårbarhet uten å lene seg på et system som lover å fikse alt. Når kontrollen løsner, kan ingen hjelpe deg – bare være vitne.
Dette bryter med pasientrollen så sterkt at det i seg selv skaper risiko.
3. Systemet tåler ikke langsomhet
En psykedelisk prosess med psilocybin varer gjerne 6–8 timer. Den viktigste delen er ofte når ingenting skjer.
I helsevesenet er “ingenting skjer” et tegn på feilbehandling. For psykedelika er “ingenting skjer” selve terapien.
Det er to verdensforståelser som ikke passer sammen.
Det blir som å sette et frø som spirer best i vill skog inn på betonggulvet i en halvmørk fabrikkhall.
Norge er ikke forberedt
Det er ingen kritikk av helsepersonell. Norge har et solid og kompetent fagmiljø. Men systemene de jobber i er bygd for helt andre problemer enn de psykedelika eventuelt skal håndtere.
Vi så det under pandemien: store deler av befolkningen fikk det vanskelig da verden ble stille. Ikke-handling er en ferdighet de fleste av oss aldri har lært – og i vår tid er den kanskje mer fraværende enn noen gang.
Hvordan skal vi da møte bevissthetsendrende substanser som aktivt krever det?
Noe viktig må få leve utenfor systemet
Det er lite som tyder på at psykedelika vil forbli utenfor det norske helsevesenet. Over tid vil også psilocybin bli tatt i bruk der – regulert, standardisert og innpasset i eksisterende strukturer.
Men historien viser noe annet enn det mange håper på: Når psykedelika praktiseres ovenfra og ned, innenfor systemer preget av kontroll, maktubalansen og intervensjon, mister de gradvis det som gjør dem virksomme. De blir noe annet enn det de er.
Psykedeliske erfaringer lar seg ikke optimalisere, effektivisere eller eies av institusjoner. De krever likeverd, tillit, stillhet og frivillig overgivelse – kvaliteter som i de aller fleste tilfeller ikke kan pålegges ovenfra. Når slike prosesser forsøkes presset inn i hierarkiske systemer, oppstår frykt, overstyring og til slutt sammenbrudd. Det har skjedd før. Det vil skje igjen.
Dette betyr ikke at psykedelika er farlig. Det betyr at rammene kan være det.
Hvis Norge ønsker å møte psykedelika på en ansvarlig måte, må vi erkjenne én grunnleggende realitet: Disse substansene har overlevd historisk bare der de har fått vokse nedenfra og opp – i fellesskap, tradisjoner og relasjoner der makt er distribuert, ikke konsentrert.
Spørsmålet er derfor ikke om helsevesenet kan ta i bruk psilocybin. Spørsmålet er om et samfunn tør å gi rom for praksiser som ikke kan kontrolleres – og om vi er villige til å la noe viktig eksistere utenfor systemene våre.
For kanskje er det nettopp der – i det rommet vi ikke styrer – at det mest helbredende skjer.
Kilder:
Roseman, L. et al. (2019). Emotional breakthrough and psychedelics: Validation of the Emotional Breakthrough Inventory. Journal of Psychopharmacology.
Haijen, E. C. H. M. et al. (2018). Predicting Responses to Psychedelics: A Prospective Study. Frontiers in Pharmacology.
Wood, M. J., McAlpine, R. G. & Kamboj, S. K. (2024). Strategies for resolving challenging psychedelic experiences: insights from a mixed-method study. Scientific Reports.
Wolff, M. et al. (2020). Psychedelic therapy promotes lasting change from experiential avoidance to acceptance. Journal of Contextual Behavioral Science.
En åndelig opplevelse i seg selv kan ikke forbys. Staten kan regulere handlinger, midler og fysiske objekter, men den kan ikke kontrollere drømmer, tanker eller det som skjer i bevisstheten når et menneske opplever ekstase, mening eller sammenheng. Vi har religionsfrihet, vi har frihet til å søke mening, og vi har frihet til å tenke.
Likevel har lovgivningen gjort selve veien til slike erfaringer ulovlig – i dette tilfellet gjennom forbud mot psykedeliske substanser som psilocybin, LSD og DMT. Historisk ble de stemplet som farlige rusmidler på 1960- og 70-tallet, sterkt koblet til ungdomsopprør og sosial uro. De ble plassert i samme juridiske kategori som stoffer med høy avhengighet og misbruksfare, til tross for at forskningen i dag viser at de verken passer inn i den klassiske rusmodellen eller i de tradisjonelle definisjonene av høy risiko og avhengighet.
Her ligger paradokset: Selve opplevelsen – innsikten, følelsen av helhet, det å se seg selv og verden på nye måter – kan ikke kriminaliseres. Det er middelet som kan føre oss dit, som er forbudt. Men er det egentlig logisk å regulere adgangen til erfaringer på denne måten?
Midleve – et mellomrom
Psykedelika passer verken som «rusmiddel», «legemiddel» eller «religion». Opplevelsene tilhører et mellomrom, et midleve, der åndelighet, helse og eksistensielt liv veves sammen. For noen gir det dypere mening. For andre til bedre livskvalitet. For noen blir det en kombinasjon. Men selve erfaringen – den indre reisen – er og blir en menneskelig erfaring, ikke et juridisk objekt.
Hverdagslige paralleller
Tenk på kaffe. En kopp sterk espresso kan forandre stemning, åpne samtaler og til og med gi en følelse av samklang med andre. Koffein er et psykoaktivt stoff som påvirker bevisstheten vår – men ingen vil hevde at opplevelsen av fellesskap rundt kaffebordet er ulovlig. Hvorfor skal da den samme menneskelige erfaringen, når den åpnes gjennom psilocybin eller andre psykedelika på en sofa eller ute i naturen, gjøres til et juridisk spørsmål?
Erfaring og risiko
Psykedelika omtales ofte som om det var blant de farligste aktivitetene et menneske kan begi seg ut på. Samtidig aksepterer vi fritidsaktiviteter som ridning, hvor risikoen for alvorlige skader og dødsfall er langt høyere enn ved en psilocybinreise gjennomført i trygge rammer. Perspektivet sier noe om at faren ikke ligger i selve substansen, men i rammene og forståelsen rundt bruken.
Frihet til å erfare
Kanskje er det på tide å stille det mest grunnleggende spørsmålet igjen: Kan vi virkelig forby mennesker å erfare sitt eget indre liv?
Som Alice oppdager, handler reisen om å finne den rette størrelsen — også når livet virker litt for stort eller litt for lite.
Gjennom nøkkelhullet finner Alice nye verdener og en påminnelse om hva psykedelika kan åpne i oss alle.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 27. oktober 2025
Disney-klassikeren "Alice i Eventyrland" (1951) er på overflaten en fargerik barnefilm — men under ligger en mangesidig fortelling som minner mistenkelig mye om en reise på psilocybin.
Gjennom nøkkelhullet
Alice faller ned i hullet, forlater virkeligheten hun kjenner, og møter en verden som er både vidunderlig og skremmende. Hun opplever lek og absurditet med den filosoferende kålormen og i det kaotiske ubursdagsselskapet, men også frykt og forvirring da hun møter Hjerterdronningen. Musikken styrer overgangene sømløst — akkurat slik musikk ofte gjør de første timene på en indre reise.
Filurkatten som sitter
Filurkatten peker på det mange oppdager under psilocybin: «Alle er gale». Ingen slipper unna det uforutsigbare i menneskesinnet, men vi kan lære å møte galskapen med nysgjerrighet i stedet for frykt. Filur er samtidig en arketypisk sitter: han presser ikke Alice i noen retning, men minner henne på at det finnes flere veier videre.
Når makt blir kaos
Hjerterdronningen er en karikatur på hva som skjer når makt og grandiositet får råde. Hennes uforutsigbare raseri og konstante krav om kontroll speiler farene ved maktubalanser under en psykedelisk reise. Når én part tar rollen som hersker, og den andre blir redusert til undersått, kan opplevelsen bli skadelig i stedet for helbredende. Likeverd er derfor et grunnprinsipp i alt psykedelisk arbeid: sitteren og den reisende møtes som to mennesker på samme nivå, uten hierarkier.
Å finne balansen
Underveis finner Alice nøkkelen til balanse. Hun prøver å spise mye av den ene soppbiten og blir altfor stor, tar en bit av den andre og blir altfor liten — før hun oppdager at et liten slikk med tungen er nok til å finne den passe størrelsen. Det er nesten en læresetning i hvordan vi kan møte psilocybin: dosering, kontekst og likeverd avgjør hvordan reisen blir.
For oss i Prosjekt Pvit minner tegnefilmen "Alice i Eventyrland" om hvorfor psilocybin ikke bare er medisin eller rus: det er en invitasjon til å midleve — å vandre i mellomrommet mellom glede og frykt, galskap og klarhet, absurditet og visdom.
Som Alice oppdager, handler reisen ikke om å bli størst eller minst, men å finne den formen hvor du kan være deg selv på en trygg og meningsfull måte.
Som fjell mot tåke: psilocybin åpner rommet mellom det kjente og det ukjente. Midleve.
Midleve
Midleve — å leve i mellomrommet, mellom ytterpunkter. Det kan være balansen mellom åndelighet og helse, mellom indre opplevelser og ytre kvaliteter. For oss er midleve både et verb og et substantiv: å midleve er å være i spennet, mens et midleve er selve balansepunktet som oppstår når vi ikke velger side, men lar mening vokse mellom ulike verdener.
Midleve er helse og helligdom
Gjennom historien har psilocybin blitt brukt rituelt i urfolkstradisjoner, ikke bare som medisin, men som portal til andre virkeligheter. Dette er erfaringer som peker mot noe mer enn terapi, hvor det spirituelle møter det menneskelige, men uten nødvendigvis å handle om religion. Samtidig viser moderne klinisk forskning at psilocybin, under trygge forhold, kan gi dype, vedvarende helseeffekter – også hos friske mennesker i søken etter mening.
Spørsmålets kraft framfor svar
I stedet for å insistere på at psilocybin er et medikament, eller kobler oss til noe hellig, spør vi heller:
Hva skjer når samfunnet vårt omfavner midleve – i mellomrommet mellom det indre og det grenseløse?
Hvordan snakker vi om dette språket så det bygger bro og ikke barriere?
Hvordan skaper vi forståelse for rollen psilocybin kan spille i et liv som søker både spiritualitet og livskvalitet?
Forskning som ser på psykedelika utover klinikk og legemiddelmodell fremhever viktige etiske og samfunnsmessige spørsmål – om tilgang, rettferdighet og respekt for kulturarv. Det handler ikke bare om hva psilocybin gjør, men hvilken forståelsesramme vi bygger rundt det.
På utkikk etter nye narrativer
Prosjekt Pvit ønsker å plante det frøet som spør – ikke bare svarer. Jeg ønsker å skape et språk og en fortelling som lar psykedelika leve sitt potensial uten å falle inn i de mer konvensjonelle, begrensede sporene.
Jeg inviterer deg til å utforske midleve – hvor det aller viktigste kanskje ikke er konklusjonene, men spørsmålene vi tør å stille sammen.
Skogen minner oss om ro, balanse og likevekt - de viktigste kvalitetene hos en sitter.
Prosjekt Pvit hevder noe annet: Det som teller er ikke graden på veggen, men evnen til å være til stede. Likevektskvalitet – ro, balanse og omsorg – er nøkkelen til trygghet under en indre reise.
Formell utdanning kan gi kunnskap, men den garanterer verken empati, nærvær eller evne til å møte et menneske uten hierarkisk distanse. Psilocybin krever ikke makt, men likeverd.
Skal vi bygge trygge rammer for fremtidens bruk, må vi våge å sette menneskelig kvalitet foran formell autoritet.
Spiss fleinsopp vokser i symbiose med gressrøtter på hellende sletter fra Lindesnes i sør til Tromsø i nord.
Fra flein på jordet til håpets gjødsel
Hvordan kan vi løfte samtalen om psilocybin fra undergrunn og tilfeldighet – til trygghet, håp og refleksjon?
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 30. august 2025
Hver høst ser vi unge mennesker i Norge som plukker fleinsopp ute i naturen. For mange handler det om nysgjerrighet, fellesskap og utforsking – en kompis som deler, en tur i skogen, et ønske om å oppleve noe nytt. Ofte er det lite refleksjon rundt hva psilocybin egentlig kan gjøre, og opplevelsen blir stående alene som et minne eller en kuriositet.
Dette er likevel en viktig del av virkeligheten: psilocybin brukes allerede, og særlig blant unge. I stedet for å fordømme dette, trenger vi å løfte samtalen. For erfaringene ungdommen gjør seg i dag, kan bli kimen til en større samfunnsdebatt i morgen.
Prosjekt Pvit ønsker å møte denne virkeligheten med respekt og nysgjerrighet – og samtidig løfte nivået. Vi vil bidra med trygghet, etikk og rammer som gjør at opplevelsene ikke bare blir tilfeldige eksperimenter, men en del av en større reise med mening og håp.
Unge har alltid vært i front når nye ideer og erfaringer tar plass i samfunnet. Slik er det også nå. Vår oppgave er ikke å skyve dem bort, men å strekke ut en hånd og tilby språk, struktur og trygghet.
Samfunnet trenger et nytt språk for psilocybin. Et språk som rommer håp, ansvar og menneskelig verdighet. Prosjekt Pvit arbeider for nettopp dette.
Et gjerde stenger, men minner oss om at etikken aldri lar seg holde tilbake.
Loven henger etter etikken
Hva er egentlig uetisk - å tie stille når mennesker allerede bruker psilocybin med få rammer, eller bidra til trygghet og kunnskap selv om loven henger etter?
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 26. august 2025
Homofili var ulovlig i Norge frem til 1972. I dag virker det nesten uvirkelig at kjærlighet mellom to voksne mennesker kunne være straffbart. Men slik var virkeligheten. På 1960- og 70-tallet sto modige mennesker frem og sa: dette er ikke uetisk, dette er kjærlighet. De sto imot et samfunn som sa noe annet, og de fikk høre at de utfordret lov og moral. Ettertiden ser dem som de etiske pionerene de var.
Dette er et viktig bakteppe når noen i dag hevder at arbeidet med psilocybin er “uetisk” fordi stoffet er ulovlig. For det første er det et grunnleggende skille mellom lov og etikk. Loven forandrer seg med tid og kultur. Etikk handler om hvordan vi tar vare på mennesker her og nå.
For Prosjekt Pvit handler det etiske ansvaret om å se virkeligheten slik den er: mennesker bruker allerede psilocybin. Noen gjør det på trygge måter, mange gjør det ikke. Når myndighetene velger taushet, overlates mennesker til tilfeldighetene. Er det etisk forsvarlig? Eller er det mer etisk å bidra til trygghet, åpenhet og kunnskap – selv når loven henger etter?
Historien viser oss at loven ofte har vært på feil side av etikken. Kvinners stemmerett. Borgerrettigheter. Homofiles frigjøring. Listen er lang. Fellesnevneren er at de som gikk foran ble beskyldt for å være både ulovlige og uetiske. Ettertiden gir et annet svar: det var etisk nødvendig å stå opp.
Psilocybin er ikke et leketøy. Det er et kraftig verktøy som kan støtte mennesker i eksistensiell smerte, tap av håp, fastlåst sorg og dype kriser. Nettopp derfor trenger det rammer. Prosjekt Pvit bygger disse rammene: med fokus på trygghet, likeverd, etikk og ansvarlighet. Vi gjør ikke dette på tross av etikken. Vi gjør det fordi etikken krever det.
Så kan man spørre seg: hva vil ettertiden si? Var det uetisk å tie, eller var det etisk å åpne opp?
Set og setting kommer alltid først
Når Norge en dag begynner å vurdere regulering av psykedeliske reiser, må vi unngå å gjenta feilene Oregon gjorde i sin tid.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 14 august 2025
Der ble to grunnleggende hensyn oversett: For det første ble selve rammene for opplevelsen – set og setting – ignorert i reguleringen. Klinikkene havnet på upassende steder, ofte i nedslitte bydeler eller industrielle områder preget av hjemløshet og kriminalitet. [mer]
Bilde fra Pixabay.
Norge er et av verdens tryggeste og mest stabile land. Denne tryggheten har mange fordeler – men den kan også gjøre oss mindre åpne for nye ideer og erfaringer som kan styrke psykisk helse og personlig utvikling.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 22. mai 2025
Internasjonalt ser vi en økende forskningsinteresse for psilocybin – spesielt i behandling av depresjon og angst. Norge har valgt en forsiktig tilnærming, noe som kan være klokt i møte med ukjente fenomener. Samtidig er det verdt å spørre: Har vi blitt så varsomme at vi går glipp av nye muligheter? [mer]
Bilde fra Pixabay.
Nytt rom for livskvalitet – hvorfor psilocybin bør få en lovlig plass utenfor helsevesenet
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Pvit
Oslo, 3. juni 2024
Den naturlige substansen psilocybin har tradisjonelt vist seg å være effektivt mot en rekke livsutfordringer som ofte faller utenfor det tradisjonelle helsevesenets område. Dette inkluderer eksistensielle kriser, tap av håp, fastlåst sorg, negativ grubling og generell angst. [mer]
Read our op-eds in English here
Blir du med?
© Prosjekt Pvit 2020–2026