Ikke-handling blir sett på som passivitet


Eksempel: En sitter velger bevisst å ikke gripe inn når en person er i indre kaos, fordi erfaring viser at det ofte er nettopp fravær av styring som gjør prosessen helende.

I profesjonelle systemer er det motsatte ofte sant: å ikke gjøre noe kan tolkes som uansvarlighet. Man forventes å forklare, berolige, strukturere eller lede. Å sitte stille og være vitne kan fremstå som mangel på kompetanse.

Dermed blir ikke-handling – som i psykedelisk praksis er en aktiv ferdighet – misforstått som fravær av innsats, i steden for evnen til å holde rommet åpent uten å gripe inn.