Kronikker
Kronikker
En åndelig opplevelse i seg selv kan ikke forbys. Staten kan regulere handlinger, midler og fysiske objekter, men den kan ikke kontrollere drømmer, tanker eller det som skjer i bevisstheten når et menneske opplever ekstase, mening eller sammenheng. Vi har religionsfrihet, vi har frihet til å søke mening, og vi har frihet til å tenke.
Likevel har lovgivningen gjort selve veien til slike erfaringer ulovlig – i dette tilfellet gjennom forbud mot psykedeliske substanser som psilocybin, LSD og DMT. Historisk ble de stemplet som farlige rusmidler på 1960- og 70-tallet, sterkt koblet til ungdomsopprør og sosial uro. De ble plassert i samme juridiske kategori som stoffer med høy avhengighet og misbruksfare, til tross for at forskningen i dag viser at de verken passer inn i den klassiske rusmodellen eller i de tradisjonelle definisjonene av høy risiko og avhengighet.
Her ligger paradokset: Selve opplevelsen – innsikten, følelsen av helhet, det å se seg selv og verden på nye måter – kan ikke kriminaliseres. Det er middelet som kan føre oss dit, som er forbudt. Men er det egentlig logisk å regulere adgangen til erfaringer på denne måten?
Midleve – et mellomrom
Psykedelika passer verken som «rusmiddel», «legemiddel» eller «religion». Opplevelsene tilhører et mellomrom, et midleve, der åndelighet, helse og eksistensielt liv veves sammen. For noen gir det dypere mening. For andre til bedre livskvalitet. For noen blir det en kombinasjon. Men selve erfaringen – den indre reisen – er og blir en menneskelig erfaring, ikke et juridisk objekt.
Hverdagslige paralleller
Tenk på kaffe. En kopp sterk espresso kan forandre stemning, åpne samtaler og til og med gi en følelse av samklang med andre. Koffein er et psykoaktivt stoff som påvirker bevisstheten vår – men ingen vil hevde at opplevelsen av fellesskap rundt kaffebordet er ulovlig. Hvorfor skal da den samme menneskelige erfaringen, når den åpnes gjennom psilocybin eller andre psykedelika, gjøres til et juridisk spørsmål?
Erfaring og risiko
Psykedelika omtales ofte som om det var blant de farligste aktivitetene et menneske kan begi seg ut på. Samtidig aksepterer vi fritidsaktiviteter som ridning, hvor risikoen for alvorlige skader og dødsfall er langt høyere enn ved en psilocybinreise gjennomført i trygge rammer. Perspektivet sier noe om at faren ikke ligger i selve substansen, men i rammene og forståelsen rundt bruken.
Frihet til å erfare
Kanskje er det på tide å stille det mest grunnleggende spørsmålet igjen: Kan vi virkelig forby mennesker å erfare sitt eget indre liv?
Som Alice oppdager, handler reisen om å finne den rette størrelsen — også når livet virker litt for stort eller litt for lite.
Gjennom nøkkelhullet finner Alice nye verdener og en påminnelse om hva psykedelika kan åpne i oss alle.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 7. september 2025
Disney-klassikeren "Alice i Eventyrland" (1951) er på overflaten en fargerik barnefilm — men under ligger en mangesidig fortelling som minner mistenkelig mye om en reise på psilocybin.
Gjennom nøkkelhullet
Alice faller ned i hullet, forlater virkeligheten hun kjenner, og møter en verden som er både vidunderlig og skremmende. Hun opplever lek og absurditet med den filosoferende kålormen og i det kaotiske ubursdagsselskapet, men også frykt og forvirring da hun møter Hjerterdronningen. Musikken styrer overgangene sømløst — akkurat slik musikk ofte gjør de første timene på en indre reise.
Filurkatten som sitter
Filurkatten peker på det mange oppdager under psilocybin: «Alle er gale». Ingen slipper unna det uforutsigbare i menneskesinnet, men vi kan lære å møte galskapen med nysgjerrighet i stedet for frykt. Filur er samtidig en arketypisk sitter: han presser ikke Alice i noen retning, men minner henne på at det finnes flere veier videre.
Når makt blir kaos
Hjerterdronningen er en karikatur på hva som skjer når makt og grandiositet får råde. Hennes uforutsigbare raseri og konstante krav om kontroll speiler farene ved maktubalanser under en psykedelisk reise. Når én part tar rollen som hersker, og den andre blir redusert til undersått, kan opplevelsen bli skadelig i stedet for helende. Likeverd er derfor et grunnprinsipp i alt psykedelisk arbeid: sitteren og den reisende møtes som to mennesker på samme nivå, uten hierarkier.
Å finne balansen
Underveis finner Alice nøkkelen til balanse. Hun prøver å spise mye av den ene soppbiten og blir altfor stor, tar en bit av den andre og blir altfor liten — før hun oppdager at et liten slikk med tungen er nok til å finne den passe størrelsen. Det er nesten en læresetning i hvordan vi kan møte psilocybin: dosering, kontekst og likeverd avgjør hvordan reisen blir.
For oss i Prosjekt Pvit minner tegnefilmen "Alice i Eventyrland" om hvorfor psilocybin ikke bare er medisin eller rus: det er en invitasjon til å midleve — å vandre i mellomrommet mellom glede og frykt, galskap og klarhet, absurditet og visdom.
Som Alice oppdager, handler reisen ikke om å bli størst eller minst, men å finne den formen hvor du kan være deg selv på en trygg og meningsfull måte.
Som fjell mot tåke: psilocybin åpner rommet mellom det kjente og det ukjente. Midleve.
Midleve
Midleve — å leve i mellomrommet, mellom ytterpunkter. Det kan være balansen mellom åndelighet og helse, mellom indre opplevelser og ytre kvaliteter. For oss er midleve både et verb og et substantiv: å midleve er å være i spennet, mens et midleve er selve balansepunktet som oppstår når vi ikke velger side, men lar mening vokse mellom ulike verdener.
Midleve er helse og helligdom
Gjennom historien har psilocybin blitt brukt rituelt i urfolkstradisjoner, ikke bare som medisin, men som portal til andre virkeligheter. Dette er erfaringer som peker mot noe mer enn terapi, hvor det spirituelle møter det menneskelige, men uten nødvendigvis å handle om religion. Samtidig viser moderne klinisk forskning at psilocybin, under trygge forhold, kan gi dype, vedvarende helseeffekter – også hos friske mennesker i søken etter mening.
Spørsmålets kraft framfor svar
I stedet for å insistere på at psilocybin er et medikament, eller kobler oss til noe hellig, spør vi heller:
Hva skjer når samfunnet vårt omfavner midleve – i mellomrommet mellom det indre og det grenseløse?
Hvordan snakker vi om dette språket så det bygger bro og ikke barriere?
Hvordan skaper vi forståelse for rollen psilocybin kan spille i et liv som søker både spiritualitet og livskvalitet?
Forskning som ser på psykedelika utover klinikk og legemiddelmodell fremhever viktige etiske og samfunnsmessige spørsmål – om tilgang, rettferdighet og respekt for kulturarv. Det handler ikke bare om hva psilocybin gjør, men hvilken forståelsesramme vi bygger rundt det.
På utkikk etter nye narrativer
Prosjekt Pvit ønsker å plante det frøet som spør – ikke bare svarer. Jeg ønsker å skape et språk og en fortelling som lar psykedelika leve sitt potensial uten å falle inn i de mer konvensjonelle, begrensede sporene.
Jeg inviterer deg til å utforske midleve – hvor det aller viktigste kanskje ikke er konklusjonene, men spørsmålene vi tør å stille sammen.
Skogen minner oss om ro, balanse og likevekt - de viktigste kvalitetene hos en sitter.
Prosjekt Pvit hevder noe annet: Det som teller er ikke graden på veggen, men evnen til å være til stede. Likevektskvalitet – ro, balanse og omsorg – er nøkkelen til trygghet under en indre reise.
Formell utdanning kan gi kunnskap, men den garanterer verken empati, nærvær eller evne til å møte et menneske uten hierarkisk distanse. Psilocybin krever ikke makt, men likeverd.
Skal vi bygge trygge rammer for fremtidens bruk, må vi våge å sette menneskelig kvalitet foran formell autoritet.
Spiss fleinsopp vokser i symbiose med gressrøtter på hellende sletter fra Lindesnes i sør til Tromsø i nord.
Fra flein på jordet til håpets gjødsel
Hvordan kan vi løfte samtalen om psilocybin fra undergrunn og tilfeldighet – til trygghet, håp og refleksjon?
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 30. august 2025
Hver høst ser vi unge mennesker i Norge som plukker fleinsopp ute i naturen. For mange handler det om nysgjerrighet, fellesskap og utforsking – en kompis som deler, en tur i skogen, et ønske om å oppleve noe nytt. Ofte er det lite refleksjon rundt hva psilocybin egentlig kan gjøre, og opplevelsen blir stående alene som et minne eller en kuriositet.
Dette er likevel en viktig del av virkeligheten: psilocybin brukes allerede, og særlig blant unge. I stedet for å fordømme dette, trenger vi å løfte samtalen. For erfaringene ungdommen gjør seg i dag, kan bli kimen til en større samfunnsdebatt i morgen.
Prosjekt Pvit ønsker å møte denne virkeligheten med respekt og nysgjerrighet – og samtidig løfte nivået. Vi vil bidra med trygghet, etikk og rammer som gjør at opplevelsene ikke bare blir tilfeldige eksperimenter, men en del av en større reise med mening og håp.
Unge har alltid vært i front når nye ideer og erfaringer tar plass i samfunnet. Slik er det også nå. Vår oppgave er ikke å skyve dem bort, men å strekke ut en hånd og tilby språk, struktur og trygghet.
Samfunnet trenger et nytt språk for psilocybin. Et språk som rommer håp, ansvar og menneskelig verdighet. Prosjekt Pvit arbeider for nettopp dette.
Et gjerde stenger, men minner oss om at etikken aldri lar seg holde tilbake.
Loven henger etter etikken
Hva er egentlig uetisk - å tie stille når mennesker allerede bruker psilocybin med få rammer, eller bidra til trygghet og kunnskap selv om loven henger etter?
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 26. august 2025
Homofili var ulovlig i Norge frem til 1972. I dag virker det nesten uvirkelig at kjærlighet mellom to voksne mennesker kunne være straffbart. Men slik var virkeligheten. På 1960- og 70-tallet sto modige mennesker frem og sa: dette er ikke uetisk, dette er kjærlighet. De sto imot et samfunn som sa noe annet, og de fikk høre at de utfordret lov og moral. Ettertiden ser dem som de etiske pionerene de var.
Dette er et viktig bakteppe når noen i dag hevder at arbeidet med psilocybin er “uetisk” fordi stoffet er ulovlig. For det første er det et grunnleggende skille mellom lov og etikk. Loven forandrer seg med tid og kultur. Etikk handler om hvordan vi tar vare på mennesker her og nå.
For Prosjekt Pvit handler det etiske ansvaret om å se virkeligheten slik den er: mennesker bruker allerede psilocybin. Noen gjør det på trygge måter, mange gjør det ikke. Når myndighetene velger taushet, overlates mennesker til tilfeldighetene. Er det etisk forsvarlig? Eller er det mer etisk å bidra til trygghet, åpenhet og kunnskap – selv når loven henger etter?
Historien viser oss at loven ofte har vært på feil side av etikken. Kvinners stemmerett. Borgerrettigheter. Homofiles frigjøring. Listen er lang. Fellesnevneren er at de som gikk foran ble beskyldt for å være både ulovlige og uetiske. Ettertiden gir et annet svar: det var etisk nødvendig å stå opp.
Psilocybin er ikke et leketøy. Det er et kraftig verktøy som kan støtte mennesker i eksistensiell smerte, tap av håp, fastlåst sorg og dype kriser. Nettopp derfor trenger det rammer. Prosjekt Pvit bygger disse rammene: med fokus på trygghet, likeverd, etikk og ansvarlighet. Vi gjør ikke dette på tross av etikken. Vi gjør det fordi etikken krever det.
Så kan man spørre seg: hva vil ettertiden si? Var det uetisk å tie, eller var det etisk å åpne opp?
Set og setting kommer alltid først
Når Norge en dag begynner å vurdere regulering av psykedeliske reiser, må vi unngå å gjenta feilene Oregon gjorde i sin tid.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 14. august 2025
Der ble to grunnleggende hensyn oversett: For det første ble selve rammene for opplevelsen – set og setting – ignorert i reguleringen. Klinikkene havnet på upassende steder, ofte i nedslitte bydeler eller industrielle områder preget av hjemløshet og kriminalitet. [mer]
Bilde fra Pixabay.
Norge er et av verdens tryggeste og mest stabile land. Denne tryggheten har mange fordeler – men den kan også gjøre oss mindre åpne for nye ideer og erfaringer som kan styrke psykisk helse og personlig utvikling.
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 22. mai 2025
Internasjonalt ser vi en økende forskningsinteresse for psilocybin – spesielt i behandling av depresjon og angst. Norge har valgt en forsiktig tilnærming, noe som kan være klokt i møte med ukjente fenomener. Samtidig er det verdt å spørre: Har vi blitt så varsomme at vi går glipp av nye muligheter? [mer]
Bilde fra Pixabay.
Nytt rom for livskvalitet – hvorfor psilocybin bør få en lovlig plass utenfor helsevesenet
Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 3. juni 2024
Den naturlige substansen psilocybin har tradisjonelt vist seg å være effektivt mot en rekke livsutfordringer som ofte faller utenfor det tradisjonelle helsevesenets område. Dette inkluderer eksistensielle kriser, tap av håp, fastlåst sorg, negativ grubling og generell angst. [mer]
Read our op-eds in English here
Blir du med?
Viktig informasjon --- Innholdet på disse nettsidene er ment som inspirasjon og kunnskapsdeling, ikke som erstatning for medisinsk rådgivning eller psykisk helsehjelp. Dersom du har spørsmål knyttet til helse, anbefaler vi at du snakker med kvalifisert helsepersonell som kan gi støtte og veiledning tilpasset din situasjon.
Psilocybin er i dag klassifisert som et ulovlig narkotisk stoff i Norge. Likevel er det mange som ønsker å utforske stoffet på en trygg og meningsfull måte. Pvit arbeider derfor for å fremme en ansvarlig og regulert tilnærming utenfor helsevesenet – en tilnærming der individuelle behov og valg får rom, uten krav om diagnose.
© Prosjekt Pvit 2020–2025