Kampen om bevisstheten - Hvem skal bestemme over vårt indre rom?

Av Nikolai Bakke, sikkerhetstilrettelegger i Prosjekt Pvit
Oslo, 5. september 2024

De siste årene har substanser som psilocybin, LSD og MDMA fått ny oppmerksomhet innen både forskning og populærkultur. Fra å ha blitt demonisert og gjort ulovlige på 1970-tallet, blir disse stoffene nå undersøkt for sitt potensial til å behandle en rekke psykiske lidelser, inkludert depresjon, PTSD og avhengighet.

I lys av denne utviklingen oppstår det viktige spørsmål om hvordan disse substansene kan integreres i vårt nåværende medisinske og sosiale system, eller om de krever en radikalt ny tilnærming.

Disse stoffene skiller seg fra konvensjonell medisin. De fungerer som kraftige verktøy for å utforske bevisstheten og befinner seg i et skjæringspunkt mellom spiritualitet og helse. For mange fungerer de nærmest som sakramenter, og det åpner for spørsmål om hvordan de kan innføres i et vitenskapelig basert helsevesen som ofte vektlegger standardisering og kontroll. Hvordan kan vi forene de potensielt livsbejaende opplevelsene disse substansene kan tilby med et system som er designet for effektivitet, standardisering og klinisk evidens?

Makt og kontroll

Historien viser oss at stater og andre maktaktører ofte søker å kontrollere substanser som kan endre sinnstilstander. Alkohol og tobakk er strengt regulert, og narkotika er kriminalisert i de fleste samfunn. Dette handler ikke bare om folkehelse; det handler også om kontroll. Bevissthetsendrende midler, med sitt potensial til å skape dype endringer i persepsjon, bevissthet og verdier, representerer en spesiell utfordring for etablerte maktstrukturer og status quo.

Substanser som påvirker bevisstheten kan få oss til å se verden på nye måter, og i noen tilfeller kan de utløse opplevelser som rokker ved etablerte ideologier og sosiale normer. Denne muligheten for endring kan være skremmende for dem som har makt og innflytelse. Hvis slike midler skulle bli utbredt brukt, kan de utløse bølger av sosial og kulturell forandring som er vanskelig å forutsi. Derfor vil stater og maktstrukturer naturlig søke å regulere og kontrollere tilgangen til disse substansene.

Definisjonsmakt

Hvis staten får eksklusiv kontroll over hvordan bevissthetsendrende midler kan brukes, kan det føre til at de også får definisjonsmakten over hva som er korrekt eller akseptabel bruk. Dette kan skape en situasjon hvor stoffene kun er tillatt i svært kontrollerte kliniske settinger, der de blir administrert under strengt tilsyn av helsepersonell. Mens dette kan være nødvendig for å sikre sikkerheten, kan det også begrense potensialet for personlig eller spirituell utforskning.

En slik tilnærming kan marginalisere de som ser på stoffene som mer enn bare terapeutisk verktøy. For mange representerer disse substansene en vei til dypere selvinnsikt, spirituell vekst og forståelse av verden rundt oss. Hvis staten eller helsemyndighetene bestemmer rammene for hvordan bevissthetsendrende midler kan brukes, kan dette føre til at alternative måter å tenke på og være i verden på blir undertrykt eller marginalisert.

Et slikt monopol på definisjonsmakt har historisk sett ført til marginalisering av urfolks praksiser. For eksempel har mange urfolks tradisjonelle bruk av ayahuasca, peyote og andre tilsvarende stoffer blitt undertrykt eller kriminalisert i kjølvannet av kolonialisering og vestlig lovgivning. Dette viser hvordan spirituelle og kulturelle tilnærminger lett kan havne utenfor lovens aksept når staten alene definerer hva som er legitim bruk. 

Maktubalansene som kan oppstå

Når staten eller andre store maktaktører som helsevesenet kontrollerer tilgangen til disse substansene, kan det oppstå farlige maktubalanser. Hvis bare visse grupper i samfunnet får lovlig tilgang til stoffene, kan dette forsterke eksisterende sosiale og økonomiske ulikheter. De som allerede har ressurser og innflytelse, kan få nytte av de verdifulle aspektene av bevissthetsendrende midler, mens de som er marginalisert eller utenfor systemet kan holdes utenfor eller til og med straffes for uautorisert bruk.

Dette kan skape et todelt system, der tilgang til substansene i praksis blir forbehold en priviligert minoritet. De som søker personlig eller spirituell opplysning utenfor de autoriserte kanalene kan risikere straffeforfølgelse. Slik bruk av rettssystemet kan i seg selv fungere som et verktøy for sosial kontroll.

En ny måte å tenke på

For å unngå disse maktubalansene og fremme en mer inkluderende tilnærming til bevisthetsendrende midler, må vi være villige til å tenke annerledes.

Her er noen forslag:

1. Desentralisering: En modell som fremmer lokal kontroll og desentralisert beslutningstaking kan være en vei fremover. Lokale samfunnsinitiativer eller fellesskapsaktører kan spille en rolle i utdanning og tilrettelegging for denne type substanser, og dermed redusere behovet for sentralisert kontroll. Dette betyr å involvere eksisterende undergrunnsmiljøer som besitter lang historisk kunnskap om bruken av disse stoffene. Dette gir i sum mangfoldige tilnærminger, hvor forskjellige samfunn, grupper og miljøer kan finne ut hva som fungerer best for dem. 

2. Samarbeidbasert regulering: I stedet for at staten eller helsevesenet har full kontroll, kan man utvikle modeller for felles regulering som involverer et bredt spekter av interessenter, inkludert brukermiljøer, spirituelle ledere, filosofer, helsepersonell, medisinske forskere og andre. Det vil også være naturlig å inkludere aktører som jobber tett med nordmenns fellesarv, nemlig naturen. Dette kan bidra til å sikre at bruken av bevissthetsendrende midler ikke kun er styrt av en eller få maktstrukturer, men at den reflekterer et bredt spekter av interesser og behov i alle samfunnslag.

3. Utdanning og åpenhet: For å redusere stigma og frykt rundt disse stoffene, er det avgjørende med økt utdanning og åpenhet. Gjennom informerte diskusjoner kan vi jobbe mot en kultur der bevissthetsendrende midler forstås i all sin kompleksitet. Åpenhet kan bidra til å bryte ned de fordommer og misforståelser som ofte omgir disse substansene. Åpenheten inkluderer selvsagt også hvordan vi skal håndtere risiko ved bruk.

4. Respekt for individuelle rettigheter: En viktig del av denne diskusjonen er individets rett til selvbestemmelse. Det må anerkjennes at mennesker har en grunnleggende rett til å utforske sin egen bevissthet på sine egne premisser, så lenge det ikke går ut over deres egen eller andres sikkerhet og velferd. Lovgivning og regulering bør derfor være balansert og ta hensyn til både folkehelse og individets frihet.

Disse substansene representerer en mulighet til å utforske og forstå den menneskelige bevissthet på nye måter, men de utfordrer også de etablerte maktstrukturene og normene i samfunnet.

For å integrere disse stoffene på en meningsfull og rettferdig måte, må vi være åpne for nye tilnærminger og bevege oss bort fra modeller som utelukkende fokuserer på sentralisert kontroll og regulering. Ved å fremme desentralisering gjennom felles regulering, utdanning og respekt for individuelle rettigheter, kan vi legge til rette for at bruken av bevissthetsendrende substanser blir en kilde til både personlig og kollektiv vekst, innsikt og frihet.

© Pvit 2024