Fra Nikolai Bakkes dagbok

Dette er et personlig dagboknotat fra en høy terapeutisk dose psilocybin ute i naturen. Opplevelser kan variere mye, og dette er ikke en anbefaling eller en mal, men en del av min egen reise.

Inngangen

En høy terapeutisk dose psilocybin åpner en alternativ virkelighet inn i et univers uten tid eller rom vanskelig å beskrive med ord. Det åpner seg et slags ormehull, eller fremtoning av et visuelt sted hvor kjernen av alt som eksisterer, har eksistert og vil eksistere.

Det er et utenomkroppslig sted, og det er helt romløst og tidløst. Det pulserer. Den indre visjonen viser et intrikat organisk maskineri – eller en mekanisk anretning av overveldende dimensjoner.

Visjonene

De visuelle uttrykkene, som manifesterer seg først bak øyelokkene, glir etter hvert over i tredimensjonale visjoner som gjennomsyrer alle cellene i kroppen min. De følger ofte de samme mønstrene: intrikate maskiner, fantastiske fraktale mønstre, komplekse modeller, storslått absurd arkitektur, abstrakt kunst, tegneserieaktige animasjoner og innsiden av det jeg tror er planter eller blomster. 

Mye av det jeg ser er i sort-hvitt, andre mønstre i pastellfarger. Sterke farger som rødt, oransje og grønt går igjen. Alt pulserer, er organisk levende og i konstant bevegelse. Og alt er 100% abstrakt – ingen «enkle» eller kjente former finnes der inne.

Å møte frykten

Når skremmende manifestasjoner dukker på vei inn, går jeg rett bort til dem og spør «Hei! Hva gjør du i kroppen min? Hva kan du fortelle meg?» Det fungerer godt for å fjerne frykten, og jeg kan la det som skjer skje. De vanskelige episodene oppstår nesten alltid de første to timene, etter at psilocybinen har "åpnet" den alternative virkeligheten - aldri mot slutten av reisen..

Etter hvert ser jeg lysglimt av signaler, små stjerneskudd som farer forbi i lynets hastighet i organiske nettverk. Det føles som kjemiske reaksjoner i synapser som lyser opp når elektriske signaler sendes videre. Men dette maskineriet er et endeløst univers uten begynnelse eller slutt. Det er alt, egentlig. 

Kjernen av alt

Dette stedet kaller jeg Kjernen av alt. Det er et univers som ikke vil meg noe vondt, et sted med all den innsikten jeg trenger for å gå i ett med alt. Et slags symbiotisk, intellektuelt, spirituelt  –  kanskje til og med  – en religiøs opplevelse. Noen vil kalle det en våken drøm..

Kjernen av alt kan også beskrives som verden bortenfor kaninhullet i boken "Alice i Eventyrland". Dosen med psilocybin må være høy nok til å trenge helt ned. Er dosen for lav, eller jeg stritter imot av ulike årsaker, kan jeg sette meg fast på vei inn  – det jeg antar andre ville beskrive som en bad trip. Selv har jeg aldri opplevd å sitte fast under en full oppløsning av selvet.

Mellom to virkeligheter

Etter inntak av 25 milligram psilocybin merker jeg virkningen etter 10 til 15 minutter, men først etter 30 til 45 minutter åpner kaninhullet seg helt. I dette mellomrommet lever to realiteter side om side i meg: den vanlige virkeligheten som trekker seg tilbake, og den alternative virkeligheten som åpner seg mer og mer...

Når kaninhullet åpnes helt og jeg faller inn i Kjernen av alt, stopper tiden slik jeg kjenner den. For å forankre meg bruker jeg en stor klokke rett ved siden av meg med visere som jeg titter på for å se når tiden stopper. Så slipper jeg taket helt, og lar det som skjer skje. Denne tilstanden oppleves som den ultimate flyt...

Jeg faller inn i en drømmelignende tilstand og mister følelsen av kroppen, mens selvet går i oppløsning. Jeg slutter å eksistere slik jeg vanligvis gjør. Likevel fungerer kroppen normalt. Jeg er våken, men i en derealisert tilstand. Psilocybin påvirker ikke puls eller hjerterytme merkbart. Jeg puster normalt. Bevegelsene kan bli ustødige, nesten som lett alkoholpåvirket, og det er best å ha et komfortabelt sted å ligge de første timene. Men jeg kan fint gå på do.

Jeg går så i ett med alt, men ser glimtvis den vanlige virkeligheten. Da kan jeg gripe tak i objekter og leke med dem, for å se om jeg klarer å oppløse meg sammen med dem. Psilocybin har en bølgende pulserende effekt som lar meg koble de to virkelighetene..

Utenfor hytta i skogen omfavner jeg stammen på et bjørketre, og jeg opplever at jeg går i ett med treet  – og treet med meg. Med lynets hastighet ser jeg historien til treet og meg selv, bakover og fremover i tid, i et uendelig perspektiv. Det er en livsbejaende opplevelse av at alt henger sammen – alltid har gjort det, og alltid vil. Og det er her i Kjernen av alt at helbredelsen skjer. 

Alt som har hengt seg opp, forsteinet seg eller låst seg i den vanlige virkeligheten, løser seg opp. Jeg må bare tørre å slippe taket og gå helt inn, for der inne finnes svaret. Det fysiske stedet jeg velger – et sted hvor jeg føler meg trygg, kan puste fritt og har håp – er nøkkelen til å forankre prosessen..

Jeg får en universell kobling med meg selv og alt rundt meg, en slags barnlig åpenbaring. Jeg ser alt som om første gang, og forstår at døden er uvesentlig i den store sammenheng. Der inne foregår en vakker, tidløs renselsesprosess, en forløsning av virkelighetenes "system". Jeg blir hel igjen, og ser alt i et uendelig perspektiv..

I Kjernen opplever jeg også en intens følelse av at alt er kjærlighet  – selv døden. Universet er fundamentert på en intelligens bygget på kjærlighet. Det er den absolutte grunnsteinen i alt. Denne innsikten vender tilbake hver gang selvet går helt i oppløsning på psilocybin.

Integrasjonen

Og alt dette er helt greit; jeg har valgt å hengi meg. Jeg blir en del av en tidløs, romløs prosess i et organisk univers bygget på kjærlighet. Det er alt jeg trenger å vite. Psilocybin er håpets universelle gjødsel. Nettopp derfor kan det fungere mot tvangstanker, depresjon og angst. Stoffets mirakuløse virkning åpner nye veier til kreativitet, glede og fantasi  –  og gir innsikt i nye måter å tenke på.

Ble første gang skrevet i 2022.